Den niende luka i kalenderen ja,

 

det nærmer seg tosifret med raske skritt. Vi er godt inne i den andre venteuka og vi snakket litt om advent da jeg var innom jobben i dag tidlig. Det hender praten går lystig allerede ved første kaffekopp på møterommet vårt som da også virker som morgenkafferom.

Han Håkon skulle ha en serviett og fikk en adventsserviett da den var lilla i fargen. Ord og fraser gikk om hverandre og så ble fargen da selvfølgelig synonymt med venting og da kunne ikke vår noe godt voksne økonomisjef dy seg.

”Å faen er det derfor hu bruker lilla truser nå!”

 

Hvorpå noen håpet at ventetiden ikke varte helt til julaften, men at trusa kanskje kom av til Freddan.

Nå ble det enda artigere da, når fruen akkurat da kom inn til en kaffe hun også. Ja jeg vet ikke om han velsignet henne jeg som Dag Eigil har for vane. Men forveden ble hun.

Kanskje han er forveden han karen her også?

 

  

I går formidlet jeg et felles juleønske fra oss alle til vgb-redaksjonen og i dag er det jo flere som har hatt problemer har jeg skjønt. Ja det er vel deres måte å fikse ting på det.

 

I dag tenkte jeg kanskje Katten_3 skulle få et ønske oppfylt da hun ønsket seg en hyggelig julefortelling og hva passer bedre da enn da Flabben for første gang vart borte fra hjemmet hele jula.

Den gang har var ”sjømann”.

 

Vi håpet på at vi skulle nå fram til Cape Town julaften, men det ble tidlig klart at vi ikke ville nå det. Men jula i sjøen er et kjent begrep for de fleste sjøfolk.

 

Vi hadde deilig middag med ribbe og medisterkaker, herlige desserter og jaggu en julenisse som hadde funnet veien gjennom skorsteinen. Tømmer’n var ikke så vanskelig å kjenne igjen, men det ble satt stor pris på. Julepakkene strømmet på, i hvert fall et par tre til hver. Vi som feiret jul for første gang på en Thor Dahlbåt fikk selvfølgelig foldekniven med rederiflagget på, ”The Blue Sardin” og så var det noen hyggelige bløte pakker fra Senja ytre- og indre sjømannsmisjon og det kom sikkert noen fra hjemmeværende rederikoner i Sandefjord også.

 

Raggsokkene mine fra Senja ble jeg veldig glad for. Men det var noe som manglet, ord og hilsener hjemmefra lå fremdeles hos agenten på land en dag eller to til borte.

 

Jeg pratet til med styrmann på fire åttevakta på førstedags morran og han skjønte nok at det var noe jeg savnet.

 

”Jungen” sa han etter en stund, ”vi har snakket mye geografi og eventyr når vi har stått her om natta. Nå skal du snart få en fin julepresang av meg. Kom deg over på babord bruving og se ut i horisonten, så sier du fra til meg hvis du ser noe”.

 

OK tenkte jeg, jeg kan jo være med på leken. Så jeg stilte meg på babord bruving og begynte å dagdrømme som jeg vanligvis gjorde når jeg stirret ut over horisonten. Det var fremdeles mørkt, men jeg kunne ane at solen var på vei opp.

 

Der, hva faen var det? Et lys? Nei det kunne ikke være det, vi var jo langt til havs.

Eller var vi det?

”Størrmann, størrmann. Det er faen mæ Afrika” ropte jeg og pekte vilt.

”E’rru sier for no’ Jungen, er ’e Afrika?”

”Ja men da er vi på rett vei da jo” gliste han borte i døra og visste at han hadde gitt meg et øyeblikk for livet.

 

Heldigvis har jeg fått takket han for det mange år etterpå da jeg møtte han i losjesammenheng.

Dagen etter fikk vi post og pakker med losbåten før vi tøffet inn til Cape Town.

 

Det var en stor opplevelse å få brev fra en av de jeg trodde var kjæresten som ventet hjemme og, men det er lenge å vente i den alderen både på sjøen og hjemme.

 

Jeg tror ikke vi hadde juleøl om bord, men vi fikk i hvert fall en ”truck-load” med Ringnes både blue og black label om bord i Cape Town.

Og siden vi snakker om Ringnes, så kan vi jo teste deres sterke Juleøl.

 

 

 

Ringnes Juleøl, sterk 6,3%

-       Et velkjent all-rounder juleøl med mange fans. Fås nok på alle polutsalg.

-       Svake dufter av mørk malt med karamell.

-       Gråhvitt skum med dyp rødbrun farge.

-       God balanse men mangler noe bitterhet til å nå helt til topps.

-       Sannsynligvis ved det gode gamle, en sikker firer.

           

 

 

 

Jeg hadde ingen lang sjømannskarriere, men da jeg reiste for annen gang til sjøs to-tre år etterpå, fikk jeg et nytt opplevelseseventyr oppfylt. Jeg seilte nemlig med båt opp hele Amazonas til Iquitos i Peru.

Og der er dagens husnissepar kjøpt.

 

 

De er håndlagde og stolte på vei til marked til hverdags. De har riktignok blitt litt rufsete i kledningen opp gjennom årene, men så har de også vært med på mange flyttelass på de trettitre årene vi har vært sammen. De har ikke kranglet mye, men så har de fått seg litt selskap opp gjennom årene også. Nå er det andre tobeinte og firbeinte husnisser rundt dem, så de holder nok ut noen år til.

 

Og i dag tar vi oss en skikkelig støyt. Akevitt altså.

 

 

 

Og med dette skal jeg prøve å lokke fram Catalyzator også J

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende